det og den

Han og hun Bruker vi om personer.
Den og det Bruker vi om ting, fenomener og dyr.
Den Bruker vi når substantivet som pronomenet står for, er hankjønn eller hunkjønn.
Det Bruker vi når substantivet er intetkjønn.
De Flertall er alltid de, både for personer, ting, fenomener og dyr.

Ubestemt pronomen

  • Ubestemt pronomen er et pronomen som ikke viser til noen eller noe bestemt.
  • Vi kan bruke man eller en når vi snakker om mennesker generelt.
  • I norsk finnes de ubestemte pronomenene: man, en, ingen, alle, noen, mange og hver. Man kan kun brukes som subjekt i setningen. Man kan ikke brukes med genitivs-s. En kan brukes som både subjekt og andre setningsledd. En kan brukes med genitivs-s. Man og en kan ikke brukes om hverandre i samme setning.
  • Pronomenet det brukes som formelt subjekt, for eksempel i setninger som «Det snør».

skal, vil og kommer til å

Skal – når du har bestemt noe eller har en plan

  • Jeg skal gå til Trondheim i juli. (Jeg har en plan,
    og jeg har allerede kjøpt billetter).

Vil – når noe er en naturlig følge av noe. Noe
skjer uten at du kan forhindre/stoppe det. Du
regner med at det skjer. Mer formelt enn
skal/kommer til å.

  • Det vil bli kaldere om vinteren. (Det er vinter,
    og det er naturlig. Vi kan ikke kontrollere
    temperatur).

Kommer til å – samme som ”vil”. Litt mindre
formelt.

  • Jeg kommer til å savne deg!

sterke og svake verb

Svake verb får endelse i preteritum:

INFINITIV PRETERITUM
å lese leste
å spise spiste
å bo bodde

Sterke verb:
• Ingen endelse.
• En stavelse i preteritum.
• Forandrer ofte vokal når de bøyes:
bli – blir – ble – har blitt
få – får – fikk – har fått
gå – går -gikk – har gått
være – er – var – har vært

Ordklasser

Ordklasser Beskrivelse
Substantiv Navn på noe eller noen: en bok, en følelse, Oslo, Tåsen, Yulia.
Verb Handlinger, aktiviteter: å lese, å spise, å snakke.
Adjektiv Beskriver substantiv eller pronomen: grønn, stor, liten, gammel, ny.
Adverb Forteller noe om verb, adjektiv, andre adverb eller setninger. Vi skiller
ofte mellom: stedsadverb, tidsadverb, setningsadverb, måtesadverb,
gradsadverb.
Preposisjoner Sier noe om hvordan noe eller noen er plassert i forhold til
noe annet: i, på, under, over.
Pronomen Kan stå istedenfor andre ord, ofte for substantivet: jeg, du, han,
hun, meg, deg.
Determinativer Bestemmer substantivet nærmere, tallord,
artikler, possessiver: en, to, tre, sin, sitt, sine.
Subjunksjon Innleder leddsetning; fordi, hvis, om, at.
Konjunksjon Bindeord: og, eller, men, for, både – og.
Interjeksjon En ytring som kan stå alene og gi mening: hurra! au! uff! ja/nei,
hallo.

Setningsledd

Setningsledd Eksempler 
Subjektet er det setningsleddet som «gjør» det bøyde verbet. Subjekt er
et obligatorisk ledd i en norsk setning.
Han leser en avis.
Hun ser på TV.
De spiser kake.
Verbal er alltid et verb. En setning må alltid ha et bøyd verb, enten i
presens eller i preteritum.
Han leser en avis.
Hun ser på TV.
De spiser kake.
Objekt er den personen eller den tingen som subjektet gjør noe med,
for eller mot.
Han leser en avis.
Hun ser på TV.
De spiser kake.
Indirekte objekt er den personen eller den tingen som subjektet gjør
noe for eller mot.
Han leser en avis for meg.
Hun gir ham et råd.
Vi kjøper en sjokolade til dem.
Predikativ har vi dersom verbalet er et uselvstendig verb (være/bli). De er sultne.
Det var fint å se deg.
Adverbial forteller hvor, når, hvordan eller hvorfor noe skjer. Hun gjør ofte feil.
Vi var sammen i Bergen.
Jeg bor på Majorstuen.

Å eller og

Å kan bare stå foran verb i infinitif:

  • Jeg skal begynne å trene.
  • I Ålesund får vi tid for å gå på kino.
  • Vi vil lære å svømme.

Og er bindeord og binder sammen:

  1. To like ord.
  2. To like setninger.
  3. To like setningsledd.
  • Du og jeg.
  • Mat og drikke.
  • Du leser og jeg skriver.